A joint media project of the global news agency Inter Press Service (IPS) and the lay Buddhist network Soka Gakkai International (SGI) aimed to promote a vision of global citizenship which has the potentiality to confront the global challenges calling for global solutions, by providing in-depth news and analyses from around the world.

Please note that this website is part of a project that has been successfully concluded on 31 March 2016.

Please visit our project: SDGs for All

Drive hjem konseptet om et globalt statsborgerskap

Av Jaya Ramachandran

NEW YORK (IDN) – Utdanning for et globalt statsborgerskap og bærekraftig utvikling (EGCSD) er langt fra å ha blitt et kjent begrep. Faktisk, utover en gruppe eksperter, har konseptet et stykke å gå for å få tyngde. Skjønt, selv de som er vel bevandret i temaet finner det vanskelig å drive hjem idéen.

«Etter hvert som teknologien utvikles og styresettet i økende grad drives utenfor parameterne til en nasjonalstat, forblir konseptet om et globalt statsborgerskap mystisk fraværende. Hva betyr begrepet historisk sett og hvilken praksis kan hjelpe utviklingen av begrepet til en integrert og demokratisk, politisk praksis?» spurte Ron Israel, medgrunnlegger av ‘The Global Citizens' Initiative’ (TGCI), i en nylig artikkel.

En global statsborger, sier han, er en person som identifiserer seg med å være en del av et voksende verdenssamfunn og hvis handlinger bidrar til å bygge opp dette samfunnets verdier og praksiser. Det høres ut som en enkel definisjon, men fanden ligger i detaljene.

Anwarul Karim Chowdhury, en diplomat fra Bangladesh anerkjent for sitt arbeid med utvikling i de fattigste landene, global fred og en forkjemper for barn og kvinners rettigheter, er av den oppfatning at konseptet om et globalt statsborgerskap er «en idé, en atferd» for individer.

Faktisk, den grunnleggende endringen Ban Ki-moon ønsker i sitt ‘Global Education First Initiative’ lansert i september 2012, er å endre tenkemåte, bemerker Chowdhury: «For å forberede den yngre generasjonen, i dette tilfellet, til å føle at vi er en del av en større verden, og at vi ikke bare må tenke lokalt; at vi ikke oppnå våre bredere mål, mål som er i beste interesse for menneskeheten, uten å føle at vi er en del av en større planet, og vi bør føle det på samme måte.»

Arsenio Rodriguez, styreleder og administrerende direktør av DEVNET International, som har jobbet med Verdensbanken og FNs miljøprogram (UNEP), finner essensen av et globalt statsborgerskap i det faktum at «når vi blir født arver vi et felles hjem, en sol for energi, en jord for alle råvarer, ly, og næring, et bærekraftig miljø for kropp, sinn og sjel, og våre medmennesker for å dele en ekstraordinær opplevelse i livet».

Livet er dermed i sin endelige essens, et forhold mellom mennesker og planeten, og sin bærekraftige rikdom. «For å gjøre dette forholdet produktivt og fruktbart for alle er utfordringen vår. Mens nye konsepter og modeller begynner å spire, har de ikke enda tatt tak for å styre oss inn i et fullstendig bærekraftig miljø og et globalt statsborgerskap,» legger han til.

Ved å gå inn i historiske detaljer sier Palitha Kohona, Sri Lankas ambassadør og faste representant til FN at konseptet av et globalt statsborgerskap har utfordret menneskenes tanker i lang tid, ikke bare i det 19. og 20. århundre.

Til tross for alle de filosofiske og religiøse formaninger, har begrepet om et globalt statsborgerskap fortsatt å unngå universell aksept. Historisk har verden vært vitne til fremveksten av mange imperier, som har oppfordret sine beboere til å tilpasse seg de felles faktorene for å være en del av slike imperier.

«Kanskje ikke som likeverdige, men som personer som var underlagt en felles hersker. Resultatet for de fleste var ikke det man forbinder med et globalt statsborgerskap,» argumenterer Kohona.
Likevel ble det etablert en mye bredere oppfatning av verden som en konsekvens av dette. Rundt 330 f.kr., utvidet Alexander den Store lille Makedonias sin rekkevidde nesten til Indus-elven og la igjen, som hans arv, et konsept om enhet med kulturen i Hellas i hodet til sine undersåtter.

Senere inkluderte Roma store deler av Lilleasia, Nord-Afrika og Europa under paraplyen sin. En type politisk samhold som ikke eksisterte i den vestlige før nå steg fram. Det politiske og sosioøkonomiske fotavtrykket etterlatt av det romerske imperiet er en faktor hos mange selv i dag.

Kohona minner om at et mye større imperium resulterte fra utvidelsen av kalifatene i Bagdad og Damaskus. Enheten av å tilhøre ett regime, som inkluderte økonomiske relasjoner, religion og kultur, var tydelig fra Spania til Nord-India i denne perioden. Den underliggende rammen av religion var i dette tilfellet en håndgripelig faktor.

I nyere tid, sier Kohona, har verden vært vitne til portugisiske og spanske imperier, som har skapt en følelse av enhet blant borgere og undersåtter under sine reiser på kloden. Religion, kultur og handelsrelasjoner var viktige faktorer i disse imperiene.

Ottomanerne, nederlendere, britene og franskmennene har skapt nyere imperier. De sa at solen aldri vil gå ned for det britiske imperium og arven er vidtrekkende. Det kinesiske imperiet som ekspanderte, en gang helt til Polen og Syria under Genghis Khan og sønnene hans, var så preget av samhold at en laissez faire utstedt av en tjenestemann i Khanbalik ble hedret hele veien til Midtøsten.

«Men samholdet skapt av disse imperiene, av forskjellige grunner som inkluderte geografi og grensene for fysisk makt, omfattet ikke hele verden,» sier Kohona.

Dessuten ble ett imperium ofte utfordret av et annet og falt til grunne etterhvert. Heller ei skapte de en følelse av globalt statsborgerskap i en ekte forstand. Faktisk konkurrerte imperier med hverandre og i visse imperier eksisterte ikke begrepet enhet i det hele tatt da det var forskjellige kategorier av borgere.

“Et resultat av disse globale imperiene var at de hadde effekten av å bringe sammen ulike folkeslag, kulturer, filosofier, religiøs tro, vitenskapelige idéer, politiske konsepter og økonomiske systemer, og bidro til å skape, i hvert fall i visse henseender, følelsen av at det var fellestrekk mellom oss mennesker eller et ønske om å bringe dem sammen under en felles paraply,» sier Kohona.

Mens det 20. århundre så fremveksten av sub-regionale, regionale og internasjonale organisasjoner basert på menneskerettigheter og demokratiske normer – en prosess som har fortsatt inn i det 21. århundre, mener eksperter at det er gjennom utdanning at begrepet om et globalt statsborgerskap kan forankres i tankene og livene til mennesker på flere nivåer. [IDN-InDepthNews – 11. januar 2015]